Viser innlegg med etiketten hans børli. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hans børli. Vis alle innlegg

torsdag 8. juli 2010

Natur og kjærlighet hånd i hånd

Juni har gått over til juli, men diktet av Hans Børli er like aktuelt. Så enkelt, men samtidig så nært beskriver han en junikveld. Ved å lese diktet får det meg til ønske at det er meg som sitter på trammen sammen med en som sanser det samme som meg. Nyt tiden og ta imot det livet byr dere.

mobilbilder 018

JUNIKVELD
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.


Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lomen skriker.


Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...


Å, flytt deg litt nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!


Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

lørdag 20. februar 2010

Skogens dikter Hans Børli

 

Ved en tilfeldighet fant jeg en dikter som hadde en varm og stille innsikt i livet og naturen. Han var en tømmerhogger og forfatter. Levde sitt hele liv i Eidskog. Hans dikteriske utgangspunkt var skogen. Gjennom trolsk natur, drømmer, sorg og glede. I sin kamp med ordene førte han oss inn i politikk, til fremmede kulturer , krig, fangenskap og ensomhet. I alt ble det 21 diktsamlinger og 6 prosabøker. et par uhøytidelige skuespill og bidro med fortellinger, dikt og noveller i flere aviser og tidsskrifter.

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

 

020

STILLE I SKOGEN

En falmende måne
et svekket sinn
alene i skogen
av kjærlighet, blind
Tom for tanker
begrenset forstand
et våpen i hånden
en slagen mann
Mettet på livet
en tomhylses klang
enden på livet
en vemodig sang
En falmende måne
et slukket sinn
stille i skogen
av kjærlighet, blind