Å være den ene

 

Som voksen så har jeg lurt på mange ganger hvorfor ikke noen tok ansvar og stilte opp for oss. Flere hadde muligheten til å være den ene, men valgte å snu ryggen til. Hvorfor er det så vanskelig å gripe inn i andres liv. Hva er folk redd for?

Kan fortelle om noen episoder hvor noen kunne tatt ansvar, men valgte å snu det døve øret til.

Det lokale politiet var hjemme hos oss ved flere anledninger hjemme hos oss. Hjembrentdunken stod i den ene stua og man måtte ha dårlig luktesans hvis man ikke kjente satslukta. LIkevel gjorde dem ingenting. En gang ringte jeg til politien pga voldsepisoder i hjemme. Faren min ble satt på glattcelle, men moren min gjorde trakk anmeldelsen tilbake. Politiet gjorde fortsatt ingenting.

Her er en episode fra når vi var små. Husker ikke helt hvor gamle vi var, men for små til å være hjemmealene. Det ringte på døra og ute stod et ektepar. Husker kun en setning. Noen burde ringe barnevernet. Hvorfor gjorde dem ikke det?

Når dere ser noen barn som trenger omsorg og omtanke. Tør å ta sjansen og gripe inn. Man trenger ikke være redd for å bryte opp hjem for noen ganger kan ting løses. Slik at hjemmene blir en trygg base.

Gi deg en mulighet til å være den ene for noen!