Kommer over en gammel skillingsvise som skal ha skrevet om en ung gutt som døde av difteri. Hadde helt glemt den. Tema er dessverre like aktuelt i dag. Mobbing har ikke forsvunnet, men en muligens endret karakter. Les teksten eller dere kan høre på videoen som er helt nederst. Anbefaler at dere også tar en titt innom Den store mobbebloggen Hun jobber aktivt med å synliggjøre mobbing. Jeg mener at mobbing er unødvendig både når det gjelder barn og voksne. Vi kan forlange at alle skal like alle, men vi skal respektere alle. Håper sangen vekker noen tanker slik at vi kan komme et skritt videre i kampen for redusere mobbing.
TULLINGEN
Hvor skogstien bøyer mot elvebakken ned
der lå en liten stue i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg,
inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg.
Der har sorg savn hatt så mangt et alvorstak,
men aldri er det kjempet så hårdt som i dag.
Den onde barnefarsott kom fra byen også dit,
nu strider deres kjære gutt den siste store strid.
Det var en liten klosset og underlig en
så ærlig og trofast og så puslet og sen,
blant guttene i skolen var han alle til narr
dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far.
I lekser og lek bar det like galt av sted,
og alltid lød det Tullingen kan ikke være med,
og Tullingen sto stille og tenkte på mor
og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord.
De visste jo ikke de tankeløse små
hvor brennende og dype sår et sådant ord kan få.
De så ei hvor han lengtet å komme dem nær
å få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær.
Akk, for hans siste tanke de sto i flokk og rad
og de var i hans sinn da han den siste bønn ba.
Med møye og smerte han hvisket det frem
gud, la den onde sykdom ikke komme til dem.
Nu bøyer mor seg over sin lette, bleke gutt
hun kysser han ennu en gang for snart så er det slutt.
Men gruer du da ikke for dødens mørke port?
Å neida, mor, 'en to-tre tak, så er det verste gjort.
Nu er det også over - et smil på leppen ler,
nu slipper de å kalle meg for Tullingen mer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar