Hvem har rett til å dømme?

 

Hvor går egentlig grensen på at man kan skylde på opplevelser som har skjedd i barndommen? Hvem har rett til dømme andre uten å vite hele saken?

Dukker det opp saker mot overgriper, morder eller voldsmann, så kan man nesten garanter at det kommer rett etterpå hvor dårlig barndommen har vært til den skyldige. Da tenker jeg på at advokater fokuserer på hvor fælt den skyldig har det nå eller hva dem har gjennomgått. Det gjør ekstra vondt inni meg når offeret er et barn. Hva med dens barndom? Har man rett til ødelegge den pga av sin egen barndoms sår? Skal det bli en evig runddans.

Har selv hatt en barndom som ikke har vært enkel, hvor jeg har gråtet modige tårer . Har fått høre av folk at når foreldrene enten drikker,slår eller yter omsorgsvikt, så går det i “arv” Hvorfor må folk påpeke at man er merka for livet? Skal jeg liksom bare godta det eller skal man prøve snu den trenden. Jeg var sterk nok og har klart å bryte trenden. Så det er mulig enten alene eller så må samfunnet blir flinkere til fange opp de som trenger det og gjøre veien lettere.

Jeg vil understreke at alle har krav på rettferdig behandling og at alle fortjener en ny sjanse. Men burde ikke advokater være mere moderate når dem forteller mediaen om den “skyldige” eller om selve saken. Tenke på at det er tross alt er mange som er offer i en sak. Den som har fått skylden, offeret og familie/venner rundt begge.

Bruk heller energien i rettsalen og ikke bruk media til profilere seg selv og løse saken. Samfunnet får aldri et helt bilde av det som har skjedd, så det dømmes etter hva som står i avisen.

Som en prest sa til meg en gang i forbindelse med begravelsen til faren min. Det finnes 3 sider av en sak. Hans, hennes og sannheten.

Folk kan aldri vite nok om andre til å dømme rettferdig. (Sigrid Undset)

Barndommens tårer

 

“Det er seint en lørdagskveld og jeg våkner brått av høye, sinte stemmer. Vil ikke høre, men frykten gjør slik at jeg må bare legge meg ned på gulvet for høre om det blir bråk i kveld eller ikke. Når jeg ligger med øret tett til gulvet kan jeg nesten høre at hjertet mitt slår hardt og raskt.”

Dette er tatt fra et barns virkelig hverdag. Å være på vakt sliter mentalt og stjeler kreftene som skulle blitt brukt på noe helt annet. Man trenger ikke å oppleve volden selv, men frykten er like stor når man er redd for at en av foreldrene eller søsken skal oppleve vold.

Se rundt deg blandt venner, familie eller folk i nabolaget. Trur du at du virkelig at man kan se  hvem som slår, ruser seg eller opplever fysisk /psykisk vold hjemme! Har du mistanke om noe er galt, så følg magefølelsen din. Man trenger ikke gjøre drastiske tiltak, men det kan være nok være medmenneske. Strekke ut en hånd og bare snakke om helt andre ting for skape tillit til personen. Det er ikke alltid rett og rive barn opp fra søsken og foreldre.

Det heter i et ordtak det at det må en hel landsby for oppdra et barn. Kanskje den sammen landsbyen kan gjøre hverdagen bedre for et barn eller fler?

Løvetannbarn

Sitter og ser på dokumentaren Varme dager på tv2 og tenker hvor heldig jeg er. Tross den vanskelige barndommen har jeg klart meg utrolig bra, selv om noe sår innvendig må man leve med. Når jeg voks opp var det ikke vanlig at barnevernet kom inn og politiet holdt seg ganske anonym selv om dem viste hva som foregikk. Når man er barn da vil man ikke være annerledes eller stikke seg ut. Barndommen min er ikke noe jeg vil at andre skal oppleve. Samtidig vet jeg at det er mange som deler min skjebne. Fikk høre når jeg ble voksen av ei venninne at hun trudde at jeg ikke ville ha venner med meg inn pga det var så rotete eller så en klassekamerat ble "sint" på meg når han hadde hørt av andre seinere hvordan barndommen mi hadde vært. Det er ikke akkurat kult å fortelle venna sine at det drekkes og slåss hjemme. Så man holder det for seg selv.

Så jeg er vel det man kaller et løvetannbarn som klarte å vokse opp til en blomst. Det hjelper å tenke på den måten.

Løvetannbarn er et sosialfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold med for eksempel rus, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep.
For barn flest fører slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår. Den viktigste faktoren for å forebygge skader, er at barnet har et "vitne" som bekrefter dets virkelighet, slik den sveitsiske psykologen Alice Miller har skrevet om i sine mange bøker. (hentet fra Wikepedia)

Dessverre er det mange som drikker og fester mer i påsyn av barna. Særlig i høytider og ferietider hvor barn vil kose seg ekstra. Jeg skal love dere at barna merker det tidlig at dere forandre personlighet enn før dere selv merker eller trur det. Det er flaut og ekkelt at foreldre forandrer personlighet enten blir dem blir snillere eller kjefter mer. Dette er ikke en moralsk pekefinger på at man skal slutte å drikke helt, men at man skal tenke etter når det tid og sted for festing. Lære at man kan faktisk nyte alkohol og har man behov for drikke seg full. Gjør det sammen med andre voksne og skaff barnevakt. Barn som opplever rus og vold hjemme er i fare for videre føre det.

Dette er en liten bedende oppfordring til foreldre eller voksne. Husk at barndommens minner er det viktigste redskapet man gir barn for å kunne takle det voksne livet på både godt og vondt

Avslutter med dikt fra Alf Prøysen

Den første løvetann
Det stod en liten løvetann så freidig og tilfredspå l

andevegens grøftekant i sølevann til knes.

Et bustehue lyste gult: Å nei; hvor jeg er fin!…

Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,

i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.

Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand

og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett

imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.

Og pjokken ropte: “Se på meg, hva jeg har funnet her!”

Men barna bare lo og sa: “Så pjuskete den er!”

“Å, nei så menn,” sa pjokken, “jeg skal ta den med til mor,

så sier hunat den er fin og jeg er veldig stor.

”“Det si’r hun for å trøste deg,” sa de som stod omkring,“

for du er bare fire år og skjønner ingenting.”

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann,

og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann.

Han åpnet døra seint og tungt, og plutselig sa mor:

“Å gid så fin en blomst du har – å nei hvor du er stor!”

“Du si’r det for å trøste, du,” sa pjokken likegla.

“Å langtifra,” sa mor og lo “Jeg mente det jeg sa.

Det aller største mor vet om,

er nemlig guttemannsom kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”