tirsdag 3. november 2009

Hvem har rett til å dømme?

 

Hvor går egentlig grensen på at man kan skylde på opplevelser som har skjedd i barndommen? Hvem har rett til dømme andre uten å vite hele saken?

Dukker det opp saker mot overgriper, morder eller voldsmann, så kan man nesten garanter at det kommer rett etterpå hvor dårlig barndommen har vært til den skyldige. Da tenker jeg på at advokater fokuserer på hvor fælt den skyldig har det nå eller hva dem har gjennomgått. Det gjør ekstra vondt inni meg når offeret er et barn. Hva med dens barndom? Har man rett til ødelegge den pga av sin egen barndoms sår? Skal det bli en evig runddans.

Har selv hatt en barndom som ikke har vært enkel, hvor jeg har gråtet modige tårer . Har fått høre av folk at når foreldrene enten drikker,slår eller yter omsorgsvikt, så går det i “arv” Hvorfor må folk påpeke at man er merka for livet? Skal jeg liksom bare godta det eller skal man prøve snu den trenden. Jeg var sterk nok og har klart å bryte trenden. Så det er mulig enten alene eller så må samfunnet blir flinkere til fange opp de som trenger det og gjøre veien lettere.

Jeg vil understreke at alle har krav på rettferdig behandling og at alle fortjener en ny sjanse. Men burde ikke advokater være mere moderate når dem forteller mediaen om den “skyldige” eller om selve saken. Tenke på at det er tross alt er mange som er offer i en sak. Den som har fått skylden, offeret og familie/venner rundt begge.

Bruk heller energien i rettsalen og ikke bruk media til profilere seg selv og løse saken. Samfunnet får aldri et helt bilde av det som har skjedd, så det dømmes etter hva som står i avisen.

Som en prest sa til meg en gang i forbindelse med begravelsen til faren min. Det finnes 3 sider av en sak. Hans, hennes og sannheten.

Folk kan aldri vite nok om andre til å dømme rettferdig. (Sigrid Undset)

5 kommentarer:

  1. Å, så utrolig sant, har selv tenkt mye på akkurat denne vinklingen den seneste tiden. Alt skal forklares med opplevelser fra barndommen. Men som du sier det går ann å snu en trend, en behøver ikke bli overgriper selv om man har vært utsatt for overgrep. Selv om en del blir det... Takk for at du skrev om det! - og delte det!

    SvarSlett
  2. Tusen takk for det. Vil prøve sette fokus på at det er mulig å forandre livet sitt. Barndommen kan man ikke gjøre noe med, men man kan lære av den.

    SvarSlett
  3. Dette er så sant så sant. Jeg vet vi er fler som har brutt "trenden" og kommet gjennnom helskinnet. Men livet er dualistisk (tosidig) så man får ta hensyn til det. Den presten satte ord på tingene helt klart, ingen av oss kan si at vår sannhet er helt objektiv. Nydelig skrevet..

    SvarSlett
  4. Tusen takk for flotte ord.Vi var 5 i søskenflokken, men kan helt sikkert fortelle 5 forskjellige historier. Jeg har skjønt at det ikke var bare min alkoholisert far som hadde skylden. Som du sier livet er tosidig.
    Samtidig vil jeg vise er ups and downs som ellers i livet. At man aldri blir 100 % kvitt barndommens vonde opplevelser, men man kan lærer å leve med dem. Høres rart ut for noen, men på en måte er jeg "glad" for den barndommen jeg fikk. Ellers hadde jeg aldri blitt den peronen jeg er i dag. For jeg har ingen mulighet til trylle den vekk, men jeg har muligheten til vise at jeg skal klare meg.
    Det viktigste redskapet man gir til sine barn er en god barndom. Alle gjør noen småfeil, men viktigst er helhetsbilde barna sitter igjen med.
    Klem

    SvarSlett
  5. Åh, supert innlegg! :)

    SvarSlett