Sitter og ser på dokumentaren Varme dager på tv2 og tenker hvor heldig jeg er. Tross den vanskelige barndommen har jeg klart meg utrolig bra, selv om noe sår innvendig må man leve med. Når jeg voks opp var det ikke vanlig at barnevernet kom inn og politiet holdt seg ganske anonym selv om dem viste hva som foregikk. Når man er barn da vil man ikke være annerledes eller stikke seg ut. Barndommen min er ikke noe jeg vil at andre skal oppleve. Samtidig vet jeg at det er mange som deler min skjebne. Fikk høre når jeg ble voksen av ei venninne at hun trudde at jeg ikke ville ha venner med meg inn pga det var så rotete eller så en klassekamerat ble "sint" på meg når han hadde hørt av andre seinere hvordan barndommen mi hadde vært. Det er ikke akkurat kult å fortelle venna sine at det drekkes og slåss hjemme. Så man holder det for seg selv.
Så jeg er vel det man kaller et løvetannbarn som klarte å vokse opp til en blomst. Det hjelper å tenke på den måten.
Løvetannbarn er et sosialfaglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold med for eksempel rus, vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep.
For barn flest fører slike overgrep ofte til fysisk og psykisk uhelse og tunge sosiale problemer senere i livet, mens i underkant av hvert tredje barn med en umulig oppvekst klarer seg tilsynelatende relativt bra. Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, og på andre måter overleve og blomstre tross tilsynelatende umulige vekstvilkår. Den viktigste faktoren for å forebygge skader, er at barnet har et "vitne" som bekrefter dets virkelighet, slik den sveitsiske psykologen Alice Miller har skrevet om i sine mange bøker. (hentet fra Wikepedia)
Dessverre er det mange som drikker og fester mer i påsyn av barna. Særlig i høytider og ferietider hvor barn vil kose seg ekstra. Jeg skal love dere at barna merker det tidlig at dere forandre personlighet enn før dere selv merker eller trur det. Det er flaut og ekkelt at foreldre forandrer personlighet enten blir dem blir snillere eller kjefter mer. Dette er ikke en moralsk pekefinger på at man skal slutte å drikke helt, men at man skal tenke etter når det tid og sted for festing. Lære at man kan faktisk nyte alkohol og har man behov for drikke seg full. Gjør det sammen med andre voksne og skaff barnevakt. Barn som opplever rus og vold hjemme er i fare for videre føre det.
Dette er en liten bedende oppfordring til foreldre eller voksne. Husk at barndommens minner er det viktigste redskapet man gir barn for å kunne takle det voksne livet på både godt og vondt
Avslutter med dikt fra Alf Prøysen
Den første løvetann
Det stod en liten løvetann så freidig og tilfredspå l
andevegens grøftekant i sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei; hvor jeg er fin!…
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.
I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.
På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: “Se på meg, hva jeg har funnet her!”
Men barna bare lo og sa: “Så pjuskete den er!”
“Å, nei så menn,” sa pjokken, “jeg skal ta den med til mor,
så sier hunat den er fin og jeg er veldig stor.
”“Det si’r hun for å trøste deg,” sa de som stod omkring,“
for du er bare fire år og skjønner ingenting.”
Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann,
og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra seint og tungt, og plutselig sa mor:
“Å gid så fin en blomst du har – å nei hvor du er stor!”
“Du si’r det for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra,” sa mor og lo “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om,
er nemlig guttemannsom kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”
